Aslak Helleve: Vemod, mi bringesylgje. Lyrikaren og salmediktaren Magne Myhra
Tusen år for ein tanke
er som ei kvilestund
medan sola går ned
ein vårkveld
kornet er kome i jorda
og du vender andletet
mot tunet
og veit
du er venta heim
til kvelds
Slik er titteldiktet i diktsamlinga Tusen år for ein tanke, som Magne Myhra gav ut i 1976. Han debuterte som lyrikar med denne samlinga, men han hadde tidlegare gjeve ut romanen Mistelteinen i 1959. Seinare kom barneboka Alltid noe å glede seg til og romanen Sønn av en kvinne før han vende attende til lyrikken i tre nye samlingar: I dropar av lys 1982, I håpets vektskål 1987 og Med ope visir 1994.
Magne Myhra er fødd og oppvaksen i Raundalen. Han har vore lærar i barneskulen i Fana og på Voss, og i åra 1963-1967 var han tilsett ved Voss Folkehøgskule. Seinare var han timelærar ved same skulen nokre år. Han har halde ei mengd kåseri på ymse tilskipingar, både her i bygda og utanbygds, og likeeins i NRK. Det er fengjande innhald i kåseria hans og han fører fram kåseria og talane med klår og berande røyst. Han bur framleis i Raundalen, i den vesle, unelege stova med blomar kring, stova som han bygde for mora og seg sjølv på Urdland.
Barneåra var ikkje berre lette. I dei vanskelege tretti-åra vart mora sitjande åleine med fleire mindreårige barn, Magne var den yngste av dei. Mora sleit for å halda den vesle heimen saman og måtte ta seg arbeid der ho kunne tena noko. Borna vart nøydde til å vera åleine, slik han seinare minnest det i diktet ”Åleine”:
I skumringa
om hausten
å stao hjao glaset
og venta pao ’ne mor
klokko tikka so høgt
og naor ho slær
ve eg graota.
Dao ho reiste
sa ho:
Ver alltid ærlegù
ka so enn hende
er Gud med deg.
Men Gud
er ’kje da samma
so ’ne mor.
(I håpets vektskål, 1987)
Tematisk er det stor spennvidd i dikta til Magne Myhra. Ei naturoppleving kan vera utgangspunktet, men han utviklar gjerne emnet slik at diktet ber fram noko ålmennmenneskeleg. Han seier til finntoppen, Nardus stricta, som har vore ”Vanvyrd og vraka / i tusen år” at du ”blir hard og ru / utanpå / men rak / i din fattigdom ”, eller han skriv om snøklokka som blømer i den kalde våren og gjev tifald att av arven ho fekk i fjor.
Han har eit sterkt sosialt ansvar. Hjarta hans brenn for dei som lid urett, dei som vert underkua på ymse måtar, anten det er i nærmiljøet eller i framande kulturar. Brutaliteten strider han mot kvar han finst.
I diktet ”Med ope visir” heiter det:
Ubøyeleg trong til rettferd driv meg kvar enn eg er
Og blodet mitt brenn i harme av dagleg urettferd.
Eit gripande dikt er ”Eg gløymer aldri” om den vesle jødeguten David Rubinowics frå Krajno som vart drepen under jødeforfylgjingane under siste verdskrigen. Oppattakinga av namnet på 14-åringen i alle dei fem strofene gjev diktet suggererande kraft. Eit anna dikt om eit offer for brutaliteten i verda, er diktet ”Mordet på Stephan Biko”. Stephan Biko var ein kjend motstandsmann mot apartheid-regimet i Sør-Afrika, torturert til døde av politiet.
Bøkene er hans kjære vener. Og i bokverda møter han menneske som har gjort han rikare, men også menneske med gjerningar som fyller han med hat, om me kan bruka så sterke ord om eit så venleg menneske som Magne Myhra er. Han lever seg inn i deira verd og i deira sinn og ut frå desse møta spring lyriske dikt.
I større dikt har han skildra to bibelske personar, Nikodemus og Barrabas. Han let Nikodemus framleis stå spørjande på sine eldre dagar:
Og bak mine augnelokk
brenn støtt andletet hans
under sveitteduken
dynka med myrra og aloë
det siste eg såg.
Kven var han som forandra
livet mitt?
(I håpets vektskål, 1987)
Når det gjeld det formelle, er dei fleste dikta Magne Myhra skriv, i ei fri, ubunden strofeform, oftast med korte liner. Men han har også mange dikt i bunden form, og han går heller ikkje av vegen for å skriva sonettar, med svært strenge krav til strofeforma, med fast tal på stavingar og liner, og med faste rim-bindingar. I Tusen år for ein tanke har han ein slik sonett, "Homo mensura", som kanskje seier noko om korleis det er å vera diktar i eit miljø der ikkje alle har sans for lyrikk:
Kva har du gjort i dag då, Magne? Spør han
og legg ein giftig åte i kvart ord
i det han skjeglar olmt imot mit bord
med bøker, blad og skrivne ark. No klør han
i strupen og skal ordhogga meg ned
så eg kan ta til vit, og ikkje gje
meg heilt på avvegar. Og kanskje bør han
få koma innpå – som førre gong han svor?
Men nei, eg berre snusar til hans åte
Og seier, no skal eg og dyrka jord;
mest blomar, spår eg, og litt krøtterfôr.
For alle treng eitkvart å leva av
og for; men korleis er den gamle gåte
når mennesket seg sjølv er mælestav.
I 1990 lyste Kirkeakademienes Landsforbund ut ei tevling om nye salmar. I utlysinga var det nemnt ymse aktuelle tema salmane kunne handla om. Eit slikt tema var naturmiljøet, korleis me forvaltar Guds skaparverk. Magne Myhra var med i tevlinga, med salmen "Ditt skaparverk, Herre":
Ditt skaparverk, Herre, ber vitnemål om
den kjærleik til alt du gav liv.
Din omtanke når over tider og rom
og brenn for det veikaste siv.
Eg ser korleis kjeldene grøder di jord
og gjev oss av rikdomen din.
Eg kjenner din nærleik i alt det som gror,
men mest i mitt nedbøygde sinn.
For alt skulle vera fullkomeleg godt
om lova di kunne få rå:
At kvar fekk sin lut av det alle har fått,
og nøgde til arbeidet gå.
Men utrue tenarar er vi for deg
og haustar langt meir enn vi sår.
Du ser vi er komne på tankelaus veg
og vanhelgar bustaden vår.
Sjå lufta er urein og skog sjuknar av,
og fjordane fyllest med gift,
for grådige brukar vi lånet du gav,
til kortsiktig, skjemmande drift.
Å, tilgjev oss, Herre! Grip inn i vår tid
med lækjedomskraft som du har,
og reins våre hjarto for mismot og strid,
det bed vi deg om no, vår Far!
På konferansen ”Mer himmel – mer jord” i Bergen vart salmen kåra til vinnar i tevlinga, og vart teken med i ”Salmer 1997” som nr 31. Salmen står i salmeboka med tone av Åshild Watne. Frå før hadde Arvid Aarsnes sett tone til ”Ditt skaparverk, Herre”.
Ein annan salme av Magne Myhra er ”Alle mine kjelder er i deg”:
No stig i aust ein dag på ny
med same kraft som fyrste morgongry.
Ditt ljos når også hit til meg
for alle mine kjelder er i deg.
Du Gud av ljos fyll hugen min
med same ånd som skapartanken din!
Og lei meg trygt på rettferds veg
for alle mine kjelder er i deg.
Ver ny, mi von! For det som var
er gøymt i nådehavet ditt. Vår Far.
Eg veit du vaktar tid og veg
for alle mine kjelder er i deg.
No er det dag. Og eg kan sjå
kor alt av liv vil fram mot ljoset nå.
Og i ditt ljos er også eg
for alle mine kjelder er i deg.
Det er freistande å kalla Magne Myhra ein kampdiktar, så engasjert som han er i etiske spørsmål og slik som det ligg han på hjarta at sanning og rettferd må sigra. Han strir ikkje for striden si eiga skuld, men for at me må vinna over dei nedbrytande kreftene i våre eigne liv og i samfunnet. I siste diktsamlinga seier han ein stad:
Helst ville eg vika unna / men dette er min lut
å stri med visiret ope / og leva arven ut.
Striden må me føra heile tida, endå han veit nok at dette er ein seig kamp som aldri kan vinnast. Er det difor det ligg eit visst vemod over mange av dikta hans? I samlinga ”I håpets vektskål” kallar han vemodet for bringesylgja si. Det ber vel i seg at han kjenner vemodet som ein fylgjesvein og eit kjenneteikn for seg sjølv.
Langt inn i skogen sloknar ein eld
- roa deg no, mi fylgje!
Skuggane veit at det lid mot kveld.
Snart breier stjernene ut sitt tjeld.
Vemod, mi bringesylgje!
(Tidlegare trykt i "Jolekveld i kyrkjelyden", 2004. Brukt med løyve frå forfattaren.)